Om boka heiter det:
"Året er 1975, og tolv år gamle Amir fra Kabul ønsker å vinne den årlige drageturneringen og dermed sin fars anerkjennelse. Amirs venn Hassan lover å hjelpe til. Hassan er tjenerens sønn, og tilhører en mindre ansett folkegruppe. Amir misunner likevel hans naturlige mot, og ikke minst hans plass i farens hjerte. På turneringsdagen skjer det noe katastrofalt som gjør at guttene mister kontakten med hverandre. Etter den sovjetiske invasjonen flykter Amir og faren til USA, og først etter mange år vender Amir tilbake til Afghanistan. Kanskje dette er hans sjanse til å gjøre opp for seg."
Eg er lettrørt. Svært lettrørt. Og eg hadde lese og høyrt så mykje bra om denne boka før eg starta. Og kanskje var der derfor eg blei bittelitt skuffa. For det kom ikkje tårar, og innimellom blei klisjeane litt for store, men i sum: Eg angrar ikkje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar